Hva med ikke-rettighetspasientene?

Inge Krogstad, Ph.D. CoE Health Care SAS Institute Nordic 

Til tross for at vi går inn i samhandlingsreformens andre år, øker antallet pasienter uten rett til nødvendig helsehjelp. Hva er medisinen for å bøte på den uheldige utviklingen?

I Norge har mennesker som faller inn under kategorien «ikke-rettighetspasienter», det vil si pasienter uten rett til nødvendig helsehjelp, økt de siste årene. Fra 2008 til 2012 er økningen på hele 13 prosent og pasienter som må vente på behandling mer enn ett år er doblet.

Hvem er det egentlig som utgjør denne gruppen? Når vi ser på kriteriene for å gjennomføre en slik klassifisering, ser vi at det blant parametere som vurderes finnes en rekke subjektive faktorer. I tillegg til diagnose og klinisk alvorsgrad, blir det gjennomført en risikobedømming. I dette ligger blant annet en vurdering av behandlingens effekt, samt hvorvidt kostnadspådraget kan forsvares. Dette er i høyeste grad et subjektivt kriterium. Når summen av parametere gir en lav score, blir du klassifisert som pasient uten rett til nødvendig helsehjelp. Behandlingen blir ikke prioritert, og du vet lite om når du kan forvente å få behandling.

Det norske helsevesenet har tydelige uttalte mål om at både ventetid og fristbrudd skal reduseres fram mot 2014. Gitt konstante rammebetingelser, den samme produksjonskapasiteten og ingen endringer i pasientgrunnlaget er imidlertid dette ikke mulig. Og den gordiske knuten forsterkes ytterligere gjennom at SSB forteller oss at den demografisk betingede behovsveksten bare vil øke i samme periode.

patienterNøkkelen til store gevinster - samordnet aktivitetsøkning
Hva er medisinen for å stoppe den uheldige utviklingen? Det viktigste tiltaket er å få på plass en samordnet aktivitetsøkning mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Dette gjelder ikke bare kapasitet, men også kvalitet. Blant annet gjennom å styrke de helsefaglige miljøene i kommunen og pasientrettet samarbeid mellom kommunene. Produksjonen må i større grad strømlinjeformes, blant annet gjennom å lukke tidstap og forbedre ressursutnyttelsen i offentlig og private virksomheter. En slik aktivitetsøkning vil måtte få konsekvenser for rammebetingelsene. Anslag viser at en aktivitetsøkning i størrelsesorden 3-5 prosent er rimelig å anta. I dette ligger det både en demografisk betinget behovsvekst, og at det er behov for realvekst i aktivitetene i både helseforetakene og kommunene.

For helse-Norge vil en total aktivitetsøkning på 3-5 prosent representere mange årsverk, og spørsmålet er derfor hvordan vi skal klare å dekke dette inn. Har vi en tydelig strategi for rekruttering og spesialisering? Hvilke oppgaver kan automatiseres og effektiviseres? Hva bør konkurranseutsettes? Kan vi redusere omfanget av henvisninger til spesialisthelsetjenesten uten at det går utover pasientsikkerheten? Kan kommunene i større grad ta et økt ansvar for kontroll og oppfølging av pasientene? Og har vi de riktige insentivene for å optimalisere samarbeidet mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten?

Hvis vi gjennomfører den beskrevne aktivitetsøkningen, ligger det betydelige gevinster også på kostnadssiden. Dette gjelder både kostnader over offentlige budsjetter og kostnader for næringslivet. Sykelønnskostnadene for staten ligger mellom 40 og 45 milliarder årlig, i følge NHO. Næringslivet og det offentliges tap i produksjon og forvaltning anslås å være rundt 47 milliarder. Når vi samtidig vet at ikke-rettighetspasienter utgjør en vesentlig andel av langtidssykemeldte, viser et anslag fra vår side at staten og næringslivet kan spare i størrelsesorden 10 - 15 milliarder per år hvis ikke-rettighetspasienter fikk halvert ventetiden for behandling.

Pasienten i sentrum
Vi er inne i et valgår, og det kan jo bety at det er enklere å tale «ikke-rettighetspasienters» sak. Ute i Europa blåser en vind som kalles A Patient Centered Care. Dersom vi også får en slik dreining hos oss i Norge, vil det påvirke prosessen for hvordan pasienter vurderes med hensyn til helsehjelp.

Politikernes intensjon bak samhandlingsreformen var å sette et strategisk grep for å dempe kostnadsveksten og strømlinjeforme helsehjelpen. Vil helse-Norge klare å snu pilene den riktige veien, og få ned helsekø og redusere ventetiden for også ikke-rettighetspasienter? Hvordan vi møter en slik utvikling gir gode muligheter for en vinn-vinn situasjon for både ikke-rettighetspasienten og et hardt presset helsevesen.


tags: helse, helsevesenet, samhandlingsreformen

Post a Comment

Your email is never published nor shared. Required fields are marked *

*
*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <p> <pre lang="" line="" escaped=""> <q cite=""> <strike> <strong>